bjæra (v.)

Teinnæs

bjæra (v. tr.)

[bjæ:ra]-ar, -ada, -ad

bjærge, redde, frelse, bringe i behold. ‹bjæra i vrâg› – bjærge gods i behold fra strandet skib; ‹krajtueren ble gojselâw bjærada ajlje›; ‹skudan hon sânk, mæn folken ble ajlje bjærada›; ‹komm ska jâ bjæra daj› (scl. ud af den knibe); ‹vi bjærada voss i huz›, ‹hon fijkj då livæl töjed bjærad ijnj, ijnjan a rajned ded komm›. ‹då på sistnijnjen me jâ fiskada, då bjærada di dåm ju læjnjst på årarna når de ble stårm âu›, dvs. klarede sig bedst ved hjælp af – ‹bjæra ujnjan› – bjerge sejl. bjerge væk: ‹dær va et par barka, di va le ver å kintra, di kujnje inte få ujnjanbjærad›.