bær (n.) I

BO

Ibær (s. n.)

[bær]flt. d. s.

bær (s. n.) [bær]

flt. d. s.

bær. plokka bær, plukke bærfrugt, fx ribs, stikkelsbær, ell. vildtvoksende bær som brombær, blåbær. di bærn dâua inte te søltnijng› ‹di swårte bærn e bære ijn di rø (ɔ: om kirsebær) ded e et kjøssebærratræ, mæn dær e nok ijngena bær på i år› ‹ejn ripstorn me vida bær›. bæra bær te bærskan, talemåde. Det hedder som sidste ssgs.led (fx i blåbær, kjøssebær, stikkel(s)bær) [-bær]; men i ssgr. hertil ofte med kort æ-lyd, fx blåbærra-rânkla, kjøssebærra-træ, stikkel(s)bærra-torn [-bæra-] (ved siden af blåbæra-rânkla, kjøssebæra-træ osv. [-bæra-]

Teinnæs

IIbær (n.)

[æ:]

bær får i sammensætngr. ofte [æ]: ‹blåbærrarânkla›, ‹stikkelbærratorn›.