benømmijn (adj.)

Espersen

Benömmijn (adj.)

en-ed

behændig. Jfr. Nömmer.

Teinnæs

benømmijnj (adj.)

[be^nøm:inj]

1) hændig, flink på fingrene, fingernem: ‹hajnj va så b. å kujnje lawa så monga tijnj

2) behændig, væver: ‹ejnj lidijnj b. kar›; – ‹hon e så benømmen på ben› – rask, rap til bens, ‹oppassana på gjijljen på gårana va gjærna skreddera å skomâgara, di va lætta å benømmena›. ‹sjælhujnj e så benømmijnj a hajnj kajnj flå ijnj fisk (ɔ: torsk) me sina flarker lesom ijnjentijnj›.

3) nem, let håndterlig: ‹ded e søddenen benømmen liden tijnj ijnj altid kajnj hâ me saj› – ‹ded gjikk så benømmed› (adv) rask og let; i intetk. også ‹benømt›: ‹ded e ganske benømt› – nemt og praktisk. ‹en frakk å benømmen pibel› – opvakt, kvik.